Det som ikke ble, og alt det som ble likevel...

Noen ganger blir det ikke slik vi hadde tenkt, og kanskje er det akkurat slik det skulle være.

Drømmehelgen på Ulla fyr blir ikke noe av denne gangen.

Vi fikk ikke nok deltakere, og har valgt å avlyse.

Som om alt som ikke ble, egentlig ble akkurat det som skulle bli.

Selvfølgelig er vi lei oss for det. Vi hadde gledet oss til å møte de som faktisk meldte seg på, til å dele rom, stillhet og nærvær i den unike atmosfæren på fyret. Når noe du har lagt så mye hjerte i ikke blir som planlagt,er det naturlig at det stikker litt.

Men under skuffelsen ligger også en følelse av ro. Aksept. En visshet om at dette også er en del av reisen. At dette ikke handler om å mislykkes, men om å lytte.

For i prosessen har det skjedd så mye verdifullt. Jeg har fått kjenne på egen kapasitet, større enn på lenge. Jeg har utforsket nye måter å jobbe på, og jeg har lært å sjekke inn oftere for å holde kursen. Jeg har også sett hvordan den gamle driven fortsatt kan dukke opp, den som vil litt for mye, litt for fort, men denne gangen kjennes det annerledes. Jeg har funnet en balanse, og jeg har kost meg på veien.

Det har ikke føltes tungt å dra. Bare riktig. Som om noe i meg har skiftet.

For lenge var jeg redd for å gå på en ny smell. Redd for å miste meg selv i tempoet, for å bli tom, utmattet, nedstemt. Og den frykten har nok holdt meg igjen mange ganger.

Men denne prosessen har vist meg noe annet. Jeg har fått samle bevis for at jeg kan bruke driven min på en positiv måte. At når jeg handler med ro og glede,så vokser energien, den tappes ikke.

Og det er kanskje den viktigste læringen av alle: At vekst ikke må koste. Den kan gi. At det ikke handler om å bremse drivkraften, men om å la den flyte fra et sted av trygghet og tillit.

Jeg tror vi alle bærer på gamle historier om hva som skjer når vi strekker oss etter noe. Men hva om det ikke handler om å holde igjen, men om å endre hvordan vi holder?

Når vi begynner å samle bevis på det som faktisk fungerer, på det som gir glede, ro og mening, så vokser tilliten. Og med den, motet.

Kanskje du også kjenner deg igjen i noe av dette?

Når kjenner du på vekst i ditt eget liv?

Hva samler du bevis for, det du ønsker mer av, eller det du ikke vil ha?

For meg kjennes det som om et nytt kapittel åpner seg nå. Et kapittel der inspirasjonen får komme uten press, og der jeg tør å si ja igjen, fra et lettere, mer ekte sted. Som om alt som ikke ble, egentlig ble akkurat det som skulle bli.